Ja, på tide med en liten skriftlig oppsummering av foregående år. 2008. Hva har jeg opplevd, hva har jeg følt i løpet av dette jævla året? Ekstremt kort oppsummert er det ikke så positivt egentlig, men er noen lyspunkt underveis.
Okei, here it goes..
Jeg begynner hele året med mitt livs største feilsteg så langt. Fuck your friends boyfriend, not a good idea! Angrer på dette. Det blir stort drama i vennegjengen i cirka 1-2 måneder. Jeg går alene på skolen (nei, jeg syter ikke, jeg forteller) for nesten alle vennene mine tar andre partens parti, noe jeg forstår helt naturlig flott! Men jeg skal være ærlig, og si at jeg faktisk liker den ensomheten, jeg føler meg heftig utstøtt, selvom jeg kan menget meg med hvemsomhelst på skolen (unntatt de som unngår meg i denne perioden). Og egentlig, så er jeg ikke sikker på om jeg savner den følelsen eller ikke. Uansett, etter en tårevåt unnskyldning, ja, jeg gråter, heftig, så går ting seg til, tror jeg..
Velvel, hvertfall, så går livet videre. Mora mi har hatt en sykdom i cirka 2 år på denne tiden, men i begynnelsen av mars er hun i sitt fulle fem, og klarer til og med dra til butikken, noe hun ikke hadde gjort på et helt år! Så derfor tenker jeg at jeg kan ta meg en tur til Oslo med god samvittighet i påskeferien. Drar til Oslo, vors hos Alex, ganske så artig, vi deler en flaske vodka hver, pluss en flaske mickey finns, og en liten rosa champagne. Og så drar vi ut på byen, Møllers ftw! Jeg kom ikke inn, de sier jeg er for full. Så jeg står på utsida og prater med folk, en som heter Pingvin2, ikke samme som i stad, men en som ender opp som kjæresten min i en periode. Men etter alt det jeg drakk, så husker jeg ikke særlig mye av Pingvin2 før han snakker til meg på Gaysir. Men first things first. Under resten av oppholdet mitt i Oslo så møter jeg Pingvin1, en nordlending, som er min kjæreste i cirka 3-4 uker. Det blir slutt på grunn av lang distanse og bad timing i mitt liv.
Påskeferien er over, jeg reiser hjem med en god følelse om mitt eget liv, og aner fred og ingen fare om min mors. Ho var jo fin i formen da jeg dro. Men når jeg kommer hjem er ting veldig annerledes. Mora mi klarer ikke bevege seg, klarer ikke spise, sover på sofaen fordi hun ikke klarer å gå inn i senga. Søndagen i påskeferien kommer sykebilen og henter henne. Den fine påskeferien min blir snudd oppnedogpåhodet. Livet mitt tar en ulekker vending denne dagen her. Vel, mamma er på sykehuset, broren min er på jobb i nordsjøen, pappa er hjemme, og jeg drar på skolen sånn hist og pist innimellom. Vi besøker mamma så ofte vi har tid, som er ofte(!!). Søndag den 13. april tar det slutt.
Jeg er ute og øvelseskjører med pappa, vi kjører en liten tur rundt i Lillesand, før vi drar ut til Sørlandsparken hvor vi er innom Plantasjen. Eller, pappa er innom, for han skal bare ha noen småting. Men før han får tak i noe så kommer han løpende ut og ber meg starte bilen. Jeg forstår ingenting, men jeg starter bilen, så forklarer pappa hvem som har ringt, og jeg forstår litt mer. Vi kjører, litt over fartsgrensa, tar jo faen meg over en time til Arendal. Vi kommer til Vestre Vallesverd. De ringer igjen, og ber oss kjøre inn til siden og stoppe bilen. Jeg kjører inn til siden og parkerer bilen midt på parkeringsplassen. Pappa legger på telefonen, og sier "ho er død". Om dette er en tv-serie så stopper klippet her, men jeg løper ut av bilen, gråter som faen, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, beina skjelver, tankene skjelver, øynene mine drukner i tårer, og jeg føler at en stor del av hjertet mitt blir brutalt og smertefullt revet ut av kroppen. Pappa tar over kjøringa, jeg må ringe broren min og tanta mi. De jævligste telefonsamtalene. Vi møtes alle hjemme hos pappa, gråter, de voksne tar en samtale sammen om hva de skal gjøre nå. De skal til sykehuset, jeg vil ikke være med, vil bare være aleine en stund. Jeg spiller Pokémon, jeg gråter. De voksne ringer meg og anbefaler meg å komme bort å se på min døde mor. Jeg blir henta. Mamma er død. Tankene er mange, de kræsjer inni hodet mitt, jeg klarer ikke fokusere på noe. Jeg sitter aleine på rommet mamma er på, mamma ligger i senga, død. Ho har fått bollekinn igjen etter den maten gjennom armen. I fem minutter sitter jeg der, tom. Hjertet er tomt, hodet er tomt, rommet, er helt tomt. Senere på kvelden kommer pappas slekt innom. Jeg står og smører meg mat på kjøkkenet, og jeg merker at det er utrolig hvordan pappas side av familien min gjør meg mye gladere enn mammas side. Ikke no slemt mot dem, de er ålreite dyr, men pappas side er litt mer avslappa, ikke så opphengt i at alt skal være ditt og datt. (Ugg, får ta en snakk om familien seinere, har mye å si om dem..).
Dagen etter mitt livs største vendepunkt, har jeg oppkjøring, stryker, samma faen, jeg er gal, eller skulle hvertfall ønske jeg var det, og at alt jeg har opplevd de månedene før bare var vissvass. Den første uka uten mamma går, søvnløst, skoleløst, tankeløst, tankefullt, anorektisk, menneskeløst. Jeg sitter på rommet mitt stort sett hele uka, får ikke sove, vil ikke sove. Begravelsen er på fredag, årets desidert merkeligste dag. Alle har vært i en begravelse, så gidder ikke gå i detalj på hvordan den er. Den er trist, og jævlig. Men det merkelige skjer etter seremonien i kjerka. Vi er hjemme hos pappa, har diska opp til å ha rundt 30 personer hjemme hos oss. Det er koselig, masse trøsteklemmer og oppløftende klisjér jeg helt ærlig ikke vil høre. Men jeg får et brev, et magisk brev føler jeg. Det er litt sånn som i Harry Potter, bare at det er ingen som prøver å hindre meg fysisk i å få brevet. Men jeg har den følelsen av at jeg ikke bør få det. Det oser en magi ut av brevet, og jeg vet at det som står i brevet får meg lykkelig, og der kommer hinderet. Alle forventer at jeg ikke skal kunne smile på en dag som denne, jeg skal være trist og lei, og vise det. Ikke vis glede over at jeg kommer inn på skolen jeg vil inn på.
Senere på kvelden, samme fredagen, drar jeg ut på byen, Russeslippfesten. Selvom min mor er død, følte jeg det naturlig for meg å delta på denne festligheten. Der er samme greia som tidligere, trøsteklemmer og oppløftende klisjér jeg helt ærlig ikke vil høre. Slik starter min siste russefeiring, litt mindre gøy enn året før, da jeg startet med en russerevy og ingen dødsfall. Russetida er helt grei den, går som den skal vil jeg tro, dog er russekullet mitt ganske så kjedelig. Velvel, er i Kongeparken, phett nok, bedre enn året før. 17. mai, dritkjedelig, men greit nok.
Russetida er over, og eksamensperioden beveger seg nærmere. Men jeg er så utrolig smart at jeg tok matte, naturfag og engelsk som privatist. Så eksamensstress er det ikke så mye av hos meg. Kun norsk skriftlig, og nyere historie muntlig. Jeg består hvertfall. På muntligen holder jeg et lite foredrag om første verdenskrig, så blir jeg spurt ut om Norge på 20-tallet, dét vet jeg ingenting om, så jeg får egentlig en firer, men de tar meg inn for en ny spørrerunde. Og jeg er virkelig en kløpper på den russiske revolusjonen!!
Sommeren kommer lenge før sommerferien, og jeg drar til Oslo atter en gang, må delta på den store feiringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven på toppen av Operataket. Jeg snakker forresten med Pingvin2, han fra utsida Møllers, han kommer ikke på Operataket den kvelden, tror han er opptatt. Flogging Molly er årets høydepunkt på Hove. Så har vi også leiligheten vi leier denne uka, estetisk vakker. En gammel loftsleilighet i toppen av en bakke i Arendal, femti meter til Vinmonopolet, mer er det vel ikke si. Etter Hovefestivalen reiser jeg direkte til Oslo, for å delta i Homoparaden, møter Pingvin2 der, går med han i homoparaden, en liten stund hvertfall, så løper jeg litt frem og tilbake for å få med meg hele greia, så drar jeg tilbake til han. Så er det fest, igjen, etter en hel uke med fylla på Hove, så drar vi på vors, jeg drikker 4-5 cider, men aller mest fokuserer jeg vel på Pingvin2. Han drar, og jeg sitter der, nesten med litt hjertesorg. Men neste dag kjører vi til Bø i Telemark, fordi han skal dit, og jeg kan ta toget derfra.
Det føles ut som om sommeren er over, bare fordi jeg reiser lenger nordover. Sund FHS, Jafnadhr, Jaffis om du vil. Utrolig deilig uke, masse kjente og ukjente mennesker som jeg skal bli kjent med. Et sted man kan være seg selv fullt ut og ikke tenke så mye på å bli dømt etter hvordan du er, men heller hva du gjør, eventuelt hvordan du gjør det. Ganske fantastisk må jeg få lov å si. Den uka er slutten på ferien min, før jeg flytter arrangerer jeg et goodbyeparty for meg selv, jeg blir noe deprimert av noen årsaker, og sovner før festen er over. Men det går bra, det var kun mine nærmeste venner.
Jeg flytter til Oslo, og det første jeg opplever er å bli dumpa av Pingvin2. Jeg er den første som flytter inn i kollektivet, fordi jeg tar sånne forkurs til linja jeg går på. Først Mac-forkurs, blir kjent med to jenter der, kommer i samme klasse i tff-forkurset med ei av dem. Og vi er en total match fra første øyeblikk. Sammen er vi partyløver også. Gjennom henne møter jeg noen av hennes venner, sammen drar vi på fylla i fire-fem dager på rad, er visst sånn de gjør det i Telemark. Han ene reiser vekk, og det er fadder-dager på skolen vår. Tre dager til på fylla, det går kjempefint!
Etter fadder-dagene på skolen, så finner jeg en fin rytme, som jeg håper jeg bare trenger å skrive én gang, så får du heller lese den flere ganger om du har behov.
Mandager går stort sett treigt forbi, for Sub er ikke åpent da. Eneste jeg finner på på disse dagene er skole, om jeg har timer da. Så kommer tirsdagen, hvor jeg av og til er på skolen, og Sub garantert! Samme med onsdag og torsdag egentlig. Men så kommer helga, Da slår vi skole og Sub sammen med fylla (nei, ikke fylla på Sub). Og på søndag slapper vi av, eventuelt må jeg stresse med å komme meg hjem fra der jeg våkner opp. Denne rutina varer fram til jul, kun avbrutt av en tur til Lillesand i ny og ne.
Juleferien starter tidlig, og jeg reiser hjem til Lillesand, her slapper jeg godt av frem til jeg finner ut at jeg ikke har fått tak i noen julegaver enda. Og sammen med Frida spiller jeg Zelda og Super Smash, og vi er skikkelige nerder sammen, med spill-t-skjorter og KUN spillpreik!
Julaften er annerledes en den har vært før. Mamma er borte, jeg sitter på kjerkegården i bortimot en time før jeg kommer meg til julemiddagen jeg skal på. Hvor jeg får juletaco som middag. Det er igjen på pappas side, som sagt, jeg liker dem. Utenom dette tror jeg de fleste vet hvordan en julaften er. Romjula kommer, 1. juledag, er en drittdag, familieselskap med mammas side av familien, jeg ble frustrert og lei meg. I tillegg til at de minner meg mest om mamma, så er de så jævla stive. Så det var en rar følelseslada lunsj, som endte med at jeg stakk av til kjerkegården, og satt der en time den dagen og. Resten av romjula var det fyll, heldigvis ikke så mye at jeg kaster opp eller noe, som det var uka før jul.
Jeg reiser tilbake til Oslo på mandagen, er på konsert på Sub før jeg dram hjem. På tirsdagen reiser jeg til Skien hvor jeg feirer nyttårsaften med mange folk jeg ikke har møtt før, superkoselig.
Okei, jeg ble litt lei av detaljene helt på slutten der, burde kanskje tatt det i to omganger, men jaja, dette var mitt år. hvordan var ditt i forhold?
PS: om du vil uttrykke sympati ang. min mors dødsfall, så vennligst la vær, eller gjør det på en måte som ikke er gjort før. Sprut sperm på tastaturet ditt for eksempel, DÉT ville jeg satt pris på! ^^
<-- Tøflene mine, som jeg bruker for å kamuflere tattoveringa mi når jeg er hjemme hos pappa!
